Det er en tid for alt står det i Forkynneren. Vår tid som bosatte og arbeidende i Myanmar er over.
For de som ikke kjenner oss, kan vi fortelle kort om oss selv: I oktober 2006 reiste Dave fra Sydney i Australia til Myanmar for å jobbe med utviklingsprosjekter. I januar 2007 reiste Kristin fra Bergen for å jobbe som lege for et lokalt helseprosjekt for barnehjemsbarn i Myanmar. Dave og Kristin møttes i en menighet i Yangon, den største byen i Myanmar, de fant ut at de hadde mye til felles og i 2009 giftet de seg. To år senere, kom Samuel til verden i Bergen og ble med til Myanmar da han var 2 mnd gammel. Vi tre har sett oppturer og nedturer i Myanmar, og fått mange venner og bekjente gjennom de over 14 årene vi har bodd der, men avslutningen vi fikk i Myanmar var en ganske annen enn vi kunne tenkt oss.
Covid pandemien rammet hele verden, men rammet ikke Myanmar så hardt før nå i vår. Vi begynte å høre om både eldre og yngre som døde av Covid-19 samtidig som den politiske situasjonen i Myanmar kompliserte behandlingsmulighetene. Fra Covid-restriksjonene startet i mars 2020, kunne ikke den mobile klinikken Kristin jobbet for, reise ut til barnehjemmene. Gruppen måtte forsøke å hjelpe på andre måter og en sy-opplæringsgruppe drevet av Kristins kollega, satte seg ned og sydde mange tusen munnbind/masker til barnehjemsbarna. Håndsåpe, informasjonsplakater om Covid-19 og forebygging av smitte ble delt ut sammen med maskene. Etterhvert ble også lokale initiativer om hjelp til interne flyktninger med mat, klær og medisiner støttet. I og med at mange mistet inntekten sin pga. Covid-restriksjonene, var det en del kirker som begynte å dele ut ris, olje og grønnsaker til sultne naboer. Vi var med og støttet disse initiativene i flere av kirkene vi hadde kontakt med, inkludert en kirke i nabolaget vårt.
Dave kunne fortsette i sine prosjekter selv om de fleste møter måtte foregå via internett eller telefon. En periode ble vårt internett via mobil data slått av av de som hadde tatt makten i landet, men heldigvis fikk vi lov å bruke WiFi på skolen til Samuel som bare lå 5 min å gå fra huset vårt.
Samuel måtte ha skole hjemme ifra og levere arbeidet sitt via internett til lærerne sine. Selvfølgelig måtte han også bli med til skolen sin og bruke WiFi der i perioden mobil data var stengt av. Det var kjekt for ham å se andre folk der enn sine foreldre etter så mange måneder med omtrent bare oss!
Likevel var han stort sett uten lekekamerater på sin egen alder i mesteparten av tiden fra mars 2020 til vi kom til Norge med unntak av en pause i restriksjonene i juni-august 2020 og da fikk han truffet noen andre barn. Denne situasjonen for Samuel så ikke ut til å forandre seg, så det ble en av grunnene til at vi valgte å dra fra Myanmar litt før planlagt (godt støttet av Utenriksdepartementets oppfordring til nordmenn om å forlate Myanmar).Etter vi kom til Norge har vi fått den ene triste nyheten etter den andre om folk vi kjenner som har mistet livet pga. Covid-19 og våre venners slektninger som har dødd og mange som har vært syke i et samfunn med et helsevesen på sammenbruddets rand. Vi ber om Guds nåde for landet og at håpløsheten, krig, hat, hevn og sorg kan bli snudd til håp, kjærlighet, fred, forsoning og glede. Gud har sitt folk i Myanmar og vi ber om mot for dem til å tørre å stå opp for det som er rett og godt og at Guds rike skal vokse gjennom disse vanskelige tidene. Det er en tid for alt…
Kristrin, Dave & Samuel
