Hvem er du?

«Hvem er du?» var spørsmålet jeg stilte den 19 år gamle jenten som sto foran meg på Bibelskolen Substans for noen år siden. Jeg har selv utforsket dette spørsmålet da jeg satt på den skolebenken noen år tidligere, men nå var jeg innom skolen for å hente en kamerat. Men jenten som ble stilt dette spørsmålet var ikke klar for et slikt spørsmål. Hennes respons var: «Oi. Det har jeg aldri tenkt på.» Hennes ryggmargsrefleks var å stille det samme spørsmålet tilbake. Jeg prøvde etter beste evne å gi henne et bilde av hvem jeg er.

Dette korte spørsmålet kan sende mennesker inn i noen av livets største tankebaner. Problemet er at det sjeldent blir stilt. Langt oftere stiller vi spørsmålet: «Hva driver du med?» Et spørsmål som peker i retning av at mennesket er en sum av sine handlinger. Gud forteller oss at vi heldigvis er mer enn en sum av våre handlinger. Du er mer enn din karrierevei og din tittel. Jeg kan lett irriteres av hvor lite jeg egentlig kjenner mange av dem jeg kaller venner. Jeg vet hvor de bor, hva de studerer eller jobber som og hvor de kommer fra. For det er jo som regel det man lærer i de korte, kjappe samtalene man har i hverdagen. Men hva sier egentlig din gateadresse meg om hvem du er? Og kan man trekke noen konklusjon om din identitet ut fra hvor du kommer fra i dette landet?

Uten dette spørsmålet: «Hvem er du?» ender man lett opp med grunne relasjoner. Man kan finne seg selv i situasjonen hvor man ikke har noen å ringe til den kvelden man virkelig kunne trengt noen å ringe til. For den telefonsamtalen burde hvilt på et fundament av forståelse. En forståelse av hvem man er, og hva man trenger å høre fra den andre enden. Det var aldri intensjonen å ende der, men i livets jag glemte man å stoppe opp og stille et så enkelt spørsmål. Det er ingen tvil om at et slikt spørsmål krever at man har tid til å dvele noen øyeblikk i dybden. Det er vi vel ikke så vant til. Vi ønsker svaret kjapt og helst ikke mer komplisert enn noen få setninger. Når var sist du betraktet noe som helst? Stirret på et maleri for å se hva skaperen mente da han lagde det. Lyttet ordentlig etter til komponistens ønsker om toner i harmoni. Det kan virke fjernt. Spesielt i 2019. Hvor man scroller nedover endeløse samlebånd av inntrykk. Små forsøk på å kommunisere hvem man er kan drukne i mengdene av budskap som skal til overflaten. Og man må jobbe seg forbi alt som ligger i overflaten før man får se noen glimt av hvem vi er.

Det kan være betryggende å skjule seg i det overfladiske. For vil man egentlig gi noen et svar på spørsmålet? Man vet jo ikke hva de kommer til å gjøre med svaret. Vil de le av svaret? Vil de være uenig? Vil de bry seg? All denne usikkerheten melder seg, og den lette løsningen er å rømme fra hele spørsmålet. Det gjør i alle fall det vanskeligere for andre å kunne komme tett nok innpå til å mene noe eller ødelegge noe. Det kan kjennes som at det er bedre å være trygg og alene, enn sårbar for andre. Spørsmålet «Hvem er du?» kan altså skremme oss til de lette, overfladiske og kortvarige relasjonene. Om man ikke tør å svare.

Men hva svarer man egentlig? Man kan lett kjenne på en manglende kompetanse rundt hvem man selv er. Klarer du å fange essensen av det eneste mennesket du ikke ser utenfra? Alle disse formende øyeblikkene, som gjennom år har skapt en helhet som er deg. Ikke bare handlinger, men tanker, følelser, verdier, holdninger, vaner og intensjoner. Skal du begi seg ut på et forsøk på å beskrive det? Hvor begynner du?

Man begynner med det viktigste. Hva er det mest definerende for hvem du er? Om du skulle redusert historien om deg til en setning, hva ville den sagt? Om mennesker rundt deg skulle husket deg for én ting, hva ønsker du at det skulle vært? Hvordan ser du verden? Hva gjør deg til deg? Det er i disse setningene du kan begynne å avdekke hvem du er.

Om man ikke stiller spørsmålet «Hvem er du?» til andre får man ikke godene av de sterke relasjonene det kan gi. Om du ikke spør deg selv hvem du er kan man risikere å bli en man ikke ønsker å være. Heldigvis var jenten på Substans i startgropen av de mest formende årene av sitt liv da jeg stilte henne spørsmålet. Heldigvis er du alltid i startgropen av de mest formende årene av ditt liv. La oss derfor ha et klart svar på dette spørsmålet. Og la oss aldri unngå å sette ord på hva som er den mest definerende bærebjelken i svaret på spørsmålet: «Hvem er du?»

Skrevet av Roald Renså i forbindelse med taleserien MER ENN.

Book your tickets